God lørdag, nå er det en stund siden jeg har vært innom. Det er rett og slett fordi jeg har startet opp med traume behandling – EMDR. Har vært hardt å kombinere det med jobb å alt annet som må gjøres, så jeg måtte koble ut. Nå er jeg klar å skal klare å kombinere.
Vet dere hvordan EMDR fungerer? Å er det noen av dere så har prøvd det?
Riktig god helg til dere 😊
Det kan være vanskelig å tenke på seg selv å hvor grensen går på hvor mye en kan jobbe utenom det faste enn har. Jeg har en tildens til å si ja til alle vaktene jeg får spørsmål om jeg har mulighet til, selv om kroppen er sliten. Kanskje jeg har nok med den stillingsprosenten jeg har, men syns jo at det er kjekt når de spør meg. Jeg har alltid hatt vanskelig med å sei nei. Jeg tenker som regel aldri på meg å hva som er best for meg. Ender opp med at jeg alltid er sliten og trett, men har kanskje blitt så vant med det at det har blitt normalt for meg. Hva skal til får at jeg kan klare å lytte til kroppen? Ikke vet jeg.. 
Å være i jobb når enn har sine ting er ikke alltid like lett, noen dager er tøffere enn andre.. kan kjenne seg sliten, nedpå og rett å slett bare lei.. noen ville tatt seg en pause fra jobb, mens andre trenger å gå på jobb for å få en pause fra seg selv.. for min del er det å gå på jobb en pause for meg selv, måtte tenke på noe annet enn meg og mitt.. da er jeg i mitt ess.. men nå er jeg også sliten og trett av det meste så fri dagene er ikke så mye å skrøyte av, i morgen er det heldigvis jobb igjen å da kan jeg kobble litt av.. 
Som overskriften sier ” det er en stor forskjell “. Ja det er en stor forskjell på psykisk syke.. det kommer først å fremst av hva en har å hvilke utfordeinger enn har på siden av det igjen. Noen kan ikke være i jobb fordi de er for syke å har mer enn nok med seg selv. Mens andre kan ha forskjellige lidelser men aligevell klare å gå i jobb v/ siden av behandling f.eks. Med dette er det viktig med godt sammarbeid med fastlegen, å behandler om enn har det. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde godt av å gå på jobb, fordi jeg trives og at jeg gjør en god jobb. Men jeg måtte gå fra 100% til 50%. Jeg synes det var krise, men det er jo bedre enn ingenting.. målet er å komme tilbake til 100%, men nå lytter jeg til kroppen. For meg er det ett fint mål å ha. Det er jo jobb i seg selv å gå i behandling også så sånm sett er jeg i full jobb. 
Mine to hunder 🐶 jeg har en phalen som heter Aslan og en pomeranian som heter Mario.
De er en absolutt god terapi, vi kommer oss ut på mange kjekke turer, mye kos å lek hjemme. Å de er alltid like glade. Noe alle kunne trengt i hværdagen sin. De er til stor hjelp for meg å betyr alt 🩷
Jeg vil si at jeg mer eller mindre jobber som en erfaringskonsulent, selv om stilling beskrivelsen ikke sier akkurat det. Nå har jeg en nattevaktsstilling. Men jeg vet alt om å være pasient, være innlagt på psyk. Jeg har ikke egen erfaring rundt rus, ( som jeg jobber mest med ) men det at jeg kan fortelle at jeg har vært pasient selv, rundt andre ting gjør at de får en helt annen tiltro til meg. De forteller meg ofte at det hjelper å snakke med noen som vet hvordan det er. De tør ofte åpne seg mer til meg. Vi kan snakke rundt det om å være pasienter, hvordan det er å være i behandling men også jobb. Det gir dem håp og ett ønske om å jobbe selv.
Ambivalensen kan komme godt frem når enn har komt fram til hvilken type behandling som kan være rett å best for deg. Da bler alt mye virkeligere å kanskje litt skummelt. Det er da det er viktig med gode folk rundt deg, som kan hjelpe deg å stå i det, å oppmumtre rundt det som er målet ditt.
Ja er det negativt? Nei tvert imot, du har så mye mer å komme med. Men det er ikke alle som ser på det slik. På min tidligere jobb fungerte jeg kjempe godt med alt og alle, stor trivdes.. ja helt til sjefen mente at psykisk syke ikke hadde noe å gjøre i helsevesenet. Jeg trudde rett å slett at jeg hørte feil, men nei. Hun ville ikke ha ansatte som slet, hun begynte å mobbe oss ut en etter en.
Det er ikke rart at noen ikke orker å stå i slikt. Jeg valgte til slutt å si opp, det var en kamp som jeg ikke orket å ta. Men jeg visste godt at jeg skulle få meg en ny jobb innen helse, for det er jo der jeg hører til. Husker veldig godt at når jeg sa opp , at hun tidligere sjefen fortalte meg at jeg ikke kunne jobbe innen psyk fordi jeg slet selv. Men jeg visste med meg selv at i psyken kan jeg virkelig gjøre en godt jobb, fordi jeg har og kjenner på det selv. Her på min nye jobb ser sjefen bare positivt på det, og hun merker at jeg er god i jobben.
Hvordan kan psykisk syke være ute i jobb? Mange tenker at vi er naverer og ikke gidder når vi kan “sleppe”, men slik er ikke alle. Jeg jobber innen helse, og er utdannet innen helse selv om jeg er psykisk syk. For meg er jobb min reddning, på jobb kan jeg hjelpe folk som trenger det. Jeg jobber nattevaktskift under noe som heter rop-team, altså rus og psyk. Det er jo slik at de ofte snur døgnet å trenger oss mest på natten, da er det også veldig viktig at det jobber folk med egen erfaring inne psyken. For det verste jeg vet er når du skal få hjelp av noen som går etter boken og ikke har pailing på hva de snakker om. Å ja det merkes godt. Så jeg vet at jeg gjør en god jobb å at beboerene merker det, jeg setter stor pris på tilbakemeldingene jeg får av dem, over hvor god jeg er å snakke med. Ja dette kan jeg skrive mye om, å det skal jeg. Så det kommer mer om å være psykisk syk å selv jobbe med psykisk syke. Velger å dele det opp. 
