Det kan være vanskelig å tenke på seg selv å hvor grensen går på hvor mye en kan jobbe utenom det faste enn har. Jeg har en tildens til å si ja til alle vaktene jeg får spørsmål om jeg har mulighet til, selv om kroppen er sliten. Kanskje jeg har nok med den stillingsprosenten jeg har, men syns jo at det er kjekt når de spør meg. Jeg har alltid hatt vanskelig med å sei nei. Jeg tenker som regel aldri på meg å hva som er best for meg. Ender opp med at jeg alltid er sliten og trett, men har kanskje blitt så vant med det at det har blitt normalt for meg. Hva skal til får at jeg kan klare å lytte til kroppen? Ikke vet jeg..